Jeg har en elev som i flere år har strevd med å sortere farger. Ikke fordi hen ikke ser dem – det har vi sjekket, og det kan hen – men fordi farger rett og slett ikke har hatt noen betydning for hen. De har ikke sagt hen noe. Rød og blå har vært to like tilfeldige visuelle detaljer som størrelse på gresset eller formen på en sky. Vi har jobbet med fargesortering lenge. Mange varianter. Mange tilnærminger. Resultatet har vært det samme: 50/50 sjanse for om hen har fått rett. Med andre ord har det vært et rent sjansespill. Jeg hadde gitt litt opp, og lagt bort farger.  Så kom adventstid, og nissenes gjorde sitt inntog. Jeg bestemte meg for å gjøre et nytt forsøk, men nå ved å knytte det opp mot nisser. Jeg lagde en sorteringsoppgave. Røde nisser bor i en rød låve og blå nisser bor i en blå låve. Det hjalp ikke så mye, Jeg lagde litt historier rundt. Improviserte historier om nissene og dyrene deres, om ting de fant på. Historier hvor fargene var viktige for handlingen. Det...

 Når et barn skal lære å bruke ASK, forventer mange en raskere utvikling enn det som er realistisk. De tenker at hvis vi bare viser symbolene noen ganger eller tilbyr en talemaskin når barnet “trenger det”, så vil språket komme. Men ASK fungerer ikke slik. ASK er et språk, og språk utvikles gjennom massiv eksponering, gjentakelser, trygghet, samarbeid og tid. For å lære et talespråk trenger barn tusenvis av timer med lytting før de selv produserer de første ordene. Det samme gjelder ASK: barn må se og oppleve at andre bruker språket lenge før de selv begynner å bruke det. Det er vår jobb som voksne å gi dem dette. Modellering – grunnprinsippet som alt annet bygger på Modellering betyr at vi bruker barnets ASK-system mens vi snakker . Vi peker på symboler, trykker på ord på talemaskinen eller bruker boka – uten å kreve noe tilbake. Vi viser hvordan språket ser ut i praksis, akkurat slik vi snakker rundt barn som lærer tale. Barn lærer ikke et språk de aldri hører. De lærer ikk...

  Hvordan barn lærer farger — og hvorfor mening er avgjørende. Som regel kommer forståelsen av farger av seg selv. Gjennom samhandling lærer barn farger uten at vi tenker altfor mye på det. Vi navngir i lek, når vi leser og ellers når vi er sammen med barnet. For noen barn skjer ikke dette like lett. På tross av at de ser fargene, tilskriver de dem ikke noen betydning og skiller de ikke fra hverandre som kategorier.  Fargekunnskap handler om langt mer enn å kunne navngi rødt og blått. For mange barn blir farger først virkelig forståelige når de får en funksjon i en situasjon. Dette støttes av både klassisk og nyere teori: 🔹 Vygotsky  Barn lærer abstrakte begreper best når de knyttes til meningsfulle aktiviteter og sosial samhandling. En farge blir lettere å forstå når den brukes til noe konkret: hvem noe tilhører , hva som skal hvor , eller hvordan noe skal sorteres . 🔹 Bruner  Bruner beskriver hvordan barn går fra en “enaktiv” forståelse (handling), via ...