Her er en enkel, "ready to go"-oppgave for 17.mai.
Denne oppgaven fungerer fint på to forskjellige plan, og for to forskjellige grupper elever:
For elever som trenger en stor grad av forutsigbarhet, er det ofte ikke selve oppgaven som skaper utfordringen, men usikkerheten rundt den. Hvor lenge skal jeg sitte her? Hvor mye skal jeg gjøre? Når er jeg ferdig?
Når vi gir en muntlig instruksjon, er oppgavens omfang usynlig. Det eksisterer bare i lærerens hode og i elevens arbeidsminne – et sted som for noen ikke er like lett tilgjengelig. Eleven må da hele tiden gjette seg til hvor mye som gjenstår, og det kan skaper usikkerhet. Hvis eleven i tillegg har vansker med språkforståelsen kan oppgaven fremstå som uoverkommelig. Eller at eleven resignerer til å bli en passiv mottaker av mikromanaging: Den voksne styrer hvert enkelt steg i minste detalj.
Løsningen kan være å gjøre oppgavens struktur fysisk synlig fra start til slutt. Derfor er sekvensen på denne 17. mai-oppgaven designet som en miniplan.
På venstre side av arket finner du en rad med PCS-symboler som viser arbeidsprosessen. Dette er selvfølgelig en oppskrift eller en huskeliste, men vel så viktig er det en visualisering av hva som forventes, og man kan holde oversikt over hva som gjenstår. For noen elever kan ukjente oppgaver være overveldende, og kanskje forstår ikke vi, som lærere, hvorfor det er overveldende engang. For oss kan oppgaven virke oversiktlig og åpenbar. Vi har erfaring, og vi forstår hva det ferdige produktet skal være og hvordan vi kommer dit. Vi tenker kanskje ikke på å fortelle det en gang. For eleven kan det oppleves som en uoversiktlig rekke av ukjente krav.
Planen viser avgrensningen av oppgaven.
Når eleven ser at det er 4 symboler i rekken, vet hen at oppgaven består av 4 deler. Ingen flere. Det er ingen skjulte krav om "pynting" eller "ekstra arbeid" som dukker opp underveis. Oppgaven har en tydelig start og en tydelig slutt (Da må vi, lærere, også forholde oss til det, og ikke bli fristet til å legge til noe ekstra 😉).
For en elev som sliter med å sitte i ro, er vissheten om "når er jeg ferdig?" avgjørende. Miniplanen lar eleven se hvor langt hen har kommet, og hvor mye som gjenstår. Det gjør det mulig å forholde seg til sitteperioden. "Jeg skal sitte til jeg har krøllet papiret og limt det fast. Da er jeg ferdig."
Den andre gruppen elever som kan ha nytte av slike oppgaver med miniplan, er elever som da kan klare å jobbe selvstendig:
Når eleven får arket, ser hen umiddelbart hele veien fra start til slutt.
Dette gir en trygghet som muntlige beskjeder sjelden klarer for denne gruppen elever.
Fra usikkerhet til mestring
Når omfanget er definert på forhånd, endres elevens rolle fra passiv mottaker av instruksjoner til aktiv gjennomfører av en plan. Energien som tidligere gikk med til å bekymre seg for "hvor lenge må jeg holde på?", kan nå brukes på selve aktiviteten, og å oppleve glede av å fullføre hver enkelt del av planen.
Her fungerer PCS-symbolene som en fast oppskrift. De erstatter den muntlige instruksen med en permanent, visuell støtte som eleven kan vende tilbake til så mange ganger som nødvendig.
Når det siste symbolet er krysset av eller gjennomført, vet eleven at nå er det slutt. Da kan en ta en pust i bakken, se på flagget som henger der, og føle mestringen av å ha gjennomført en hel sekvens.
Og husk: Prosessen er målet
Det er lett å falle for fristelsen for å fokusere på det ferdige produktet. Et pent flagg til utstilling. Men ikke glem at veien dit – prosessen – det er der den virkelige læringen skjer.
Comments
Post a Comment